ideen om at planetens kontinenter driver rundt om i verden, med jevne mellomrom glomming sammen og bryte fra hverandre, er minst 200 år gammel, men de fleste geologer trodde det ikke før 1960-tallet da montering av bevis gjorde det klart at Jordskorpen er brutt opp i fragmenter, og at disse fragmentene, kalt tektoniske platene beveger seg. Og i disse dager sporer vi direkte den bevegelsen med millimeter presisjon fra rommet. Den vanlige, forenklede forklaringen på hvorfor tektoniske plater beveger seg, er at de bæres sammen på strømmer i øvre mantel, det sakte flytende lag av stein like under Jordskorpen.
Konvergerende strømmer driver plater inn i hverandre. Divergerende strømmer trekker dem fra hverandre. Dette er for det meste sant. Varm mantelstein stiger opp fra kjernen og beveger seg langs under skorpen til den blir kjølig og tung og synker ned igjen.
men platene kjører ikke bare passivt på disse strømmene som en haug med kofferter på bagasjekravet. De kan ikke være, fordi noen av platene beveger seg raskere enn strømmen under dem. For Eksempel, Nazca Plate, en del av havet skorpe utenfor vestkysten Av Sør-Amerika, er cruising østover på ca 10 centimeter per år mens mantelen under det oser sammen på bare 5.
verken tektoniske plater eller bagasje kan bevege seg raskere enn beltene de kjører på, med mindre noe annet bidrar til å skyve eller trekke dem sammen. Og Noen Av Jordens plater, det viser seg, trekker seg selv. Når en havplate kolliderer med en annen havplate eller en plate som bærer den tykke skorpe av kontinentale landmasser, bøyer den tynnere av de to platene og glir under den andre. Når kanten av havbunnen synker inn i mantelen, trekker den på platen bak den, på samme måte som en kjede dingler lenger og lenger av et bord, vil etter hvert begynne å glide.
jo større den sunkne delen av platen blir, jo vanskeligere trekker den og jo raskere den gjenværende platen bak den beveger seg. Du kan finne ut hvor dette skjer bare ved Å se På Google Earth. De utrolig dype, smale havgravene som er synlige utenfor kysten av noen kontinenter og øyekjeder, markerer krøllene som dannes når havskorpen faller nedover, bøyer kanten av naboen i prosessen.
dessuten bidrar disse biter av havbunnen faktisk til å drive konveksjon i mantelen under dem. Sunkne plater av havskorpeblokk flyter stein fra å bevege seg videre sidelengs, og tvinger den til å vende nedover og synke. Og til slutt blir disse platene for tunge og bryter av, stuper sakte mot kjernen og skaper en sugekraft som trekker mantelmaterialet langs bak dem.
så på noen måter er havbunnskorpen egentlig mer som en del av transportbåndet enn noe som rider på toppen av det. Kontinentene, derimot, er bagasje.