Forhøyede Fibrinogennivåer Hos Pasienter Behandlet Med Vitamin K-Antagonister Demper Inaktiveringen Av Trombin

Innledning: Trombingenerering (Tg) vurderer den hemostatiske kapasiteten til en person og indikerer en persons blødnings-og tromboserisiko. TG avhenger av balansen mellom pro-og antikoagulerende prosesser i koagulasjonsplasma. Nylig utviklet vi en metode for å studere de viktigste pro-og antikoagulantprosessene på GRUNNLAG AV TG, kalt trombindynamikkmetoden. Vitamin K antagonist (VKA) behandling er kjent for å redusere TG og at reduksjonen av TG korrelerer med international normalized ratio (INR). I denne studien tar vi sikte på å undersøke effekten AV vka-terapi på dynamikken TIL TG ved å undersøke protrombinkonvertering og trombin-inaktivering.

Materialer Og metoder: TG ble målt i blodplatefattig plasma ved 1 pM vevsfaktor hos 129 friske forsøkspersoner og 129 pasienter behandlet MED VKA. Pasientene ble klassifisert i HENHOLD TIL inr-verdien: INR<2 (n=17), 2<INR<3 (n=55), 3<INR<4 (n=38) og INR>4 (n=19). Trombindynamikk ble beregnet ut fra TG-kurver og antitrombin i plasma (AT), α2-makroglobulin (a2M) og fibrinogennivåer. Tre parametere for trombindynamikk ble bestemt: total mengde protrombinkonvertering( PCtot), maksimal hastighet for protrombinkonvertering (PCmax) og trombin-nedbrytingskapasiteten (TDC) for hver plasmaprøve.

Resultater: Vitamin K-antagonistbehandling reduserte ETP og topphøyde betydelig ved ALLE inr-verdier (p<0,001), OG INR er negativt korrelert med TEP og topphøyde (R2=0,47, p<0,001). Forsinkelsestiden var økt hos pasienter sammenlignet med kontroller (3,3 vs. 16,3 min, P< 0,001). VKA redusere protrombin konvertering ved å redusere både den totale mengden av protrombin konvertert og maksimal hastighet av protrombinase(figur 1a-C). Overraskende nok ble frekvensen av trombin-inaktivering svekket hos pasienter behandlet MED VKA, og denne effekten var uavhengig AV INR (0,67 vs. 0,58 min-1, p< 0,001, figur 1d).

som tidligere rapportert, er trombinreduksjonskapasiteten hovedsakelig avhengig av antitrombin-og fibrinogennivået i plasma. Antitrombinnivåer i Plasma var sammenlignbare mellom friske forsøkspersoner og pasienter på VKA (figur 2a) og viste en klar positiv korrelasjon med trombin-nedbrytningskonstanten i pasientgruppen (R2=0,72, p< 0,001, figur 2c). Da antitrombinnivåene ikke var forskjellige mellom friske forsøkspersoner og pasienter, kunne ikke forskjellen I TDC tilskrives antitrombin. Fibrinogennivået var derimot forhøyet hos alle pasienter, uavhengig AV INR (figur 2b), og var negativt korrelert med TDC (R2=0,13, p<0,001, figur 2d). Derfor utførte vi i silico-testing for å undersøke om trombinforfall dempes hos pasienter ved forhøyede nivåer av fibrinogen, ved å beregne protrombinkonvertering som om fibrinogennivåene var fysiologiske (gjennomsnittlig fibrinogennivå funnet i gruppen friske forsøkspersoner). Figur 2e-F viser at trombinreduksjonskapasiteten hos pasienter faktisk er redusert sammenlignet med kontroller på grunn av økte fibrinogennivåer. Hvis de målte fibrinogennivåene i en silico-modell av trombinreduksjonskapasiteten erstattes av gjennomsnittlige friske fibrinogennivåer, gjenopprettes trombinreduksjonskonstanten til normal (0,67 vs. 0,63 min-1, p=0,238) hos de VKA-behandlede pasientene.

Konklusjon: Analyse Av Trombindynamikk viser at protrombinkonvertering er redusert hos pasienter behandlet MED VKA, og at trombininaktivering er signifikant svekket. Vi viser at sistnevnte effekt kan tilskrives de forhøyede fibrinogennivåene som følger MED VKA-behandling.

Hemker:Diagnostica Stago: Consultancy.