Først og fremst vil jeg takke dere alle for den enorme strømmen av støtte vi har mottatt i kjølvannet av min mors død. Det har vært så rørende å motta kondolanser, bønn løfter Og Masse kort. Min familie og jeg er så takknemlige.
for noen av dere som kan ha gått glipp av forrige måneds kolonne, ble min mor funnet frosset til døden i bakgården til hennes minnepleieanlegg. I ukene siden hennes død, venner har spurt om jeg har slitt med skyld over hva som skjedde. Tross alt, jeg er den som plasserte henne der. Klandrer jeg meg selv for hennes død? Er jeg hjemsøkt av anger? Er Jeg ødelagt av «Katolsk skyld»?
spørsmålet fikk meg til å tenke på skyld, «Katolsk» og ellers, og vårt ofte dysfunksjonelle forhold til den følelsen.
Først av alt, for å svare på spørsmålet: ja og nei. Når det først skjedde, selvfølgelig, skyld var en av de mange følelser virvler rundt i hodet mitt. Jeg plasserte henne der. Så ville hun dra, og jeg flyttet henne ikke. Så ja, på et visceral nivå følte jeg skyld. For et par netter, tidlig, jeg ville ligge i min seng gråt og bare gjenta, om og om igjen, «jeg er så lei meg. Jeg er så lei for det. Jeg er så lei for det.»
Men det var ren, irrasjonell følelse. Så begynte jeg å tenke gjennom det. Har jeg plassert henne der for å bli forsømt og frosset i hjel? Selvsagt ikke. Tvert imot ble det gjort spesielt slik at dette ikke ville skje. Var jeg uforsiktig i å velge anlegget? Igjen, nei. Jeg gjorde forskning på toppen av forskning. Vi betalte ekstra for det som syntes å være den «beste» anlegget, spesielt slik at hun ville ha den beste omsorg. Glemte jeg noen røde flagg? Nei, det var ingen. Og ja, hun ville bort. Men jeg spurte henne hele tiden » Hvorfor vil du forlate? Er det noen som mishandler deg?»Hun sa alltid at nei, det var De ikke. Hun hadde demens, Men hun fungerte fortsatt høyt nok til å vite det . Når noe skjedde som hun ikke likte, ga hun meg beskjed. Og det kom alltid tilbake at hun hadde rapportert det nøyaktig.
Nei, hun ønsket å forlate fordi hun ønsket å gå «hjem.»Bare hun visste ikke hvor hjemme var.
jeg hadde ingen krystallkule for å se hva som skulle skje. Jeg ba om veiledning, jeg gjorde mitt absolutt beste, og jeg gjorde det ut av kjærlighet til henne. Ingen grunn til å føle seg skyldig.
Og så la jeg det gå.
jeg tror skyld har fått en dårlig rap i de siste generasjonene. Jeg snakker spesielt om fenomenet » Katolsk Skyld.»Folk klager over At Deres Katolske oppdragelse har fått dem til å føle seg skyldig over alt og alt. Jeg har aldri opplevd dette, og jeg har aldri forstått det. For meg virker det enkelt. Hvis du ikke har gjort noe galt, er det ingen grunn til å føle seg skyldig. Og hvis du har, omvend deg og slutte å gjøre det. Problemet er løst!
skyldfølelsen, som fungerer som den skal, er en god ting. Det ble gitt Til Oss Av Gud for å varsle oss om at noe i våre liv må endres. Selvfølgelig er følelser ikke ufeilbare, så vi må følge en prosess for å engasjere intellektet og «veilede» vår skyld.
jeg innså i ettertid at min erfaring fulgte den prosessen ganske perfekt.
når vi først møter skyld, er det ren følelse. Det kan være riktig, det kan ikke. I mitt tilfelle var det ikke. Så det første trinnet er alltid å undersøke vår samvittighet, for å se om vi faktisk burde føle seg skyldige i det som får oss til å føle oss skyldige. Så vi ber Til Den Hellige Ånd for opplysning, og vi ser på situasjonen. Gjorde jeg noe galt? Var det en synd? En feil i dommen? Noen ganger er det klart kuttet. Noen ganger er det ikke. Vi må kanskje undersøke Skriften eller Kirkens lære. Vi må kanskje ta det til bønn gjenta, for å «jobbe det ut» Med Gud.
målet her er å komme til en viss sikkerhet om hvorvidt vår skyld er basert i virkeligheten. Hvis det er — hvis vi har vært feil eller uforsiktig eller syndig på noe nivå — er løsningen ganske enkelt å omvende seg, å bekjenne om nødvendig, og deretter bestemme oss for å gjøre det bedre. Og hvis vi ikke har det, slipper vi skylden.
jeg tror det som skjer i såkalt «Katolsk» skyld er en slags kortslutning av prosessen. Personen, uansett grunn, vil ikke tro at de har gjort noe galt. Så, i stedet for å ta et klart øye på situasjonen, vender de seg og løper. De blir redd for selve følelsen av skyld. De unngår alt som minner dem om det. De sier til seg selv at de ikke har gjort noe galt. Men de tar aldri en virkelig god, objektiv titt på det. De inviterer Aldri Gud inn i Det. Og så, fordi følelser er aldri løst, det går » underground.»Det er fortsatt aktivt, men de fortsetter å prøve å undertrykke det .
Og det er ikke sunt.
jeg lærte for lenge siden at » den beste veien ut av en følelse er gjennom den.»Den beste måten å håndtere skyldige følelser på er å møte Dem på hodet, Med Gud som elsker oss selv midt i den dypeste synd. Det er sikkert ingenting På den andre siden Av den skylden Som Han ikke har sett før eller tilgitt før. Han elsker oss gal-hele tiden —
det er ikke synden som vil skille deg fra hans kjærlighet — det er nektet å erkjenne det, å gå til ham med det. Han venter alltid med sin kjærlighet og nåde.
jeg er så takknemlig for alle som var bekymret for at jeg kanskje sliter med usunn skyld. Det var jeg ikke. Men noen av dere, uansett grunn, kan være.
Alt jeg kan si til deg er at med Den Gud som elsker deg, er skyldige følelser ingenting å frykte.
Utvalgt bilde av K. Mitch Hodge på Unsplash