i vår serie, Guide to the classics, forklarer eksperter viktige litteraturverk.
Joseph Conrads Heart of Darkness – Eller The Heart Of Darkness, som Det var kjent for sine første lesere – ble først publisert som en serie i 1899, i det populære månedlige Blackwood ‘ S Magazine. Få av magasinets abonnenter kunne ha forutsett berømmelsen Som Conrads historie til slutt ville få, eller de voldsomme debattene det senere ville provosere.
Allerede, i 1922, Den Amerikanske poeten T. S. Eliot trodde boken Var Zeitgeist-y nok til å gi epigraph for hans epokedefinerende dikt, The Waste Land-selv om en Annen Amerikansk poet, Ezra Pound, snakket ham ut av å bruke den.
Den samme tanken skjedde Med Francis Ford Coppola mer enn 50 år senere, da Han brukte Conrads historie som rammen for Sin fantasmagoriske Vietnamkrigsfilm, Apocalypse Now. Echoes Of Heart of Darkness kan dukke opp nesten hvor som helst: koret til En Gjeng Med Fire sanger, tittelen På En Simpsons episode, en scene I Peter Jacksons 2005 King Kong remake.
Tenk på en siste Heart of Darkness allusion, Fra Mohsin Hamids 2017 Man Booker-shortlisted roman, Exit West. I romanens åpningssider vises en mann med «mørk hud og mørkt ullhår» i Et Sydney-soverom, transportert der av en av de mystiske portaler som har dukket opp rundt om i verden, og forbinder stabile, velstående land med steder som folk trenger å flykte fra.
«døren», som disse ormhullene kalles, er «et rektangel av fullstendig mørke-mørkets hjerte». Dette er en mer komplisert Type Conrad referanse. Her er» heart of darkness » en forkortelse For Europeiske stereotyper Av Afrika, Som Conrads roman gjorde sin del for å styrke.
hamids linje spiller på rasistiske bekymringer om innvandring: ideen om at visse steder og folk er primitive, eksotiske, farlige. For moderne lesere og forfattere har disse spørsmålene blitt en uunngåelig del Av Conrads arv også.
Opp elven
Heart Of Darkness er historien om En engelsk sjømann, Charles Marlow, som er ansatt av Et Belgisk selskap til kaptein en elv dampbåt i Den nylig etablerte Kongo Free State. Nesten så snart Han kommer Til Kongo, Begynner Marlow å høre rykter om En annen ansatt I Selskapet, Kurtz, som er stasjonert dypt inne i landet, hundrevis av miles opp Kongo-Elven.
Joseph Conrad. Kreditt: Wikimedia
Selv Om Conrad aldri møtte Noen helt Som Kurtz i Kongo, er strukturen I marlows historie basert tett på hans erfaringer som kompis og, midlertidig, kaptein Av Roi des Belges, En Kongo elv dampbåt, i 1890. På denne tiden Hadde Konrad, født J ④uzef Teodor Konrad Korzeniowski I den russisk-styrte Delen Av Polen i 1857, vært sjømann i ca 15 år, stigende til rang av master i Den Britiske handelsservice. (Resterne av Det eneste seilskipet Han noen gang befalte, Otago, har havnet i Hobart, et rustet, halvt nedsenket skall på bredden Av Derwent.)
den andre halvdelen av romanen – eller novellen, som den ofte er merket – forteller Marlows reise oppover elven og hans møte Med Kurtz. Hans helse ødelagt av år i jungelen, Kurtz dør på reisen tilbake ned til kysten, men ikke Før Marlow har hatt en sjanse til å glimt «golde mørket i sitt hjerte». Coda Til Marlows Kongo-historie finner sted I Europa: avhørt Av Kurtz Er «Ment» om hans siste øyeblikk, bestemmer Marlow å fortelle en trøstende løgn, snarere enn å avsløre sannheten om hans nedstigning til galskap.
Syk av feber og misfornøyd med sine kolleger og overordnede, brøt han kontrakten etter bare seks måneder, og returnerte til London tidlig i 1891. Tre år og to skip senere trakk Conrad Seg tilbake fra havet og begynte en karriere som forfatter, og publiserte romanen som Han hadde jobbet med siden før han besøkte Kongo, Almayer ‘ S Folly, i 1895. En annen roman, En Utstøtt Av Øyene, fulgte, sammen med flere historier. Conrads andre karriere var humming sammen da han endelig satte seg om å omdanne Sin Kongo-opplevelse til fiksjon i 1898.
resterne Av Otago, skipet Conrad befalte, i Hobart. Kreditt: John Attridge
Mørke i inn-og utland
Mørkets Hjerte åpnes på et skip, men ikke et av de kommersielle fartøyene Som er med I Conrads sea stories. Snarere er det en privat yacht, Nellie, fortøyd På Gravesend, ca 20 miles øst for City Of London. De fem mannlige vennene som var samlet om bord var en gang sjømenn, men alle unntatt Marlow har siden endret karriere, Som Conrad selv hadde gjort.
Som sail, som raskt ble fortrengt av dampkraft, er Marlow introdusert for oss som en anakronisme, fortsatt viet til yrket hans følgesvenner har etterlatt seg. Når, midt i samlingen «tungsinn», han begynner å mimre om hans stint som en «ferskvann sjømann», hans følgesvenner vet at de er i for en av hans «mangelfulle opplevelser».
Åpningen Av Heart of Darkness på Themsen tillot Også Conrad å forbilde en av romanens sentrale innbilninger: mangelen på absolutt, vesentlig forskjell mellom såkalte siviliserte samfunn og såkalte primitive samfunn. «Dette også», Sier Marlow, «har vært et av de mørke stedene på jorden», forestilte inntrykkene av en gammel Romersk soldat, som ankom i det som da var et fjernt, øde hjørne av imperiet.
i løpet av andre halvdel av det 19.århundre ble falske teorier om rasemessig overlegenhet brukt til legitim imperiebygging, og rettferdiggjorde Europeisk styre over innfødte befolkninger på steder der de ikke hadde noen annen åpenbar rett til å være. Marlow er imidlertid for kynisk til å akseptere denne praktiske fiksjonen. «Erobringen av jorden», sier han, var Ikke Den åpenbare skjebnen Til Europeiske folk; snarere betydde det bare » å ta det bort fra de som har en annen hudfarge eller litt flatere nese enn oss selv.»
En belgisk elvestasjon i Kongo. Kreditt: Wikimedia
ideen Om At Afrikanere og Europeere har mer til felles enn sistnevnte kan bry seg om å innrømme gjentar seg senere, når Marlow beskriver observere tribal seremonier på bredden av elven. Konfrontert med lokale landsbyboere «stempling » og» svaiende», deres «øyne rullende», han er rystet av en følelse av «fjern slektskap med denne vill og lidenskapelig oppstyr».
mens de fleste samtidige lesere vil bli oppmuntret Av Marlows skepsis til empire-prosjektet, er dette bildet av Kongos urbefolkning mer problematisk. «Å gå opp den elven», Sier Marlow, «var som å reise tilbake til verdens tidligste begynnelse», og han ser følgelig dansfigurene som rester av «forhistorisk mann».
Heart Of Darkness antyder At Europeerne ikke er vesentlig mer høyt utviklet eller opplyst enn folket hvis territorier de invaderer. I denne utstrekning punkterer den en av mytene om imperialistisk raseteori. Men som kritikeren Patrick Brantlinger har hevdet, skildrer den Også Kongolesiske landsbyboere som primitivitet personifisert, innbyggere i et land som tiden glemte.
Kurtz er vist som det ultimate beviset på dette «slægtskapet» mellom opplyste Europeere og «villmennene» de skal sivilisere. Kurtz hadde en gang skrevet en idealistisk «rapport» for en organisasjon kalt International Society for The Suppression of Savage Customs. Når Marlow finner dette manuskriptet blant Kurtzs papirer, bærer Det imidlertid et raskt skriblet tillegg: «Utrydde alle brutene! Kurtz Som Marlow endelig møter på slutten av romanen, har blitt konsumert av de samme «glemte og brutale instinktene» han en gang hadde til hensikt å undertrykke.
Eventyr på syre
Den Europeiske «gone native» på utkanten av empire var en lagertrop, Som Conrad selv allerede hadde utforsket andre steder i sitt forfatterskap, men Heart of Darkness tar denne clich@ of imperial adventure fiction og sender den på en syretur. Den maniske, utmagrede Kurtz Som Marlow finner På Den Indre Stasjonen er rett ut av sidene til sen-Viktoriansk neo-Gotisk, mer Bram Stoker eller Sheridan Le Fanu enn Henry Rider Haggard. «Villmarken» har besatt Kurtz, «elsket ham, omfavnet ham, kom inn i hans årer» – Det er ikke rart At Marlow føles «skumle over» bare tenker på det.
Heart of Darkness ble først serialisert I Blackwoods Magasin. Kreditt: Wikimedia
Kurtz berømte siste ord er » horror! Skrekk!»»Horror» er også følelsen Av At Kurtz Og hans monstrøse jungelforbindelse, med sin dekorative visning av menneskelige hoder, skal fremkalle i leseren. Sammen med sine ulike andre generiske tilknytninger — imperial romance, psykologisk roman, impresjonistisk tour de force – Heart Of Darkness er en skrekkhistorie.
Conrads Kurtz kanaliserer også århundreskiftet om massemedier og massepolitikk. En Av Kurtz definerende kvaliteter i romanen er «veltalenhet»: Marlow refererer til Ham gjentatte ganger som «en stemme!», og hans rapport Om Brutale Skikker er skrevet i en retorisk, highfalutin-stil, kort på praktiske detaljer, men lenge på sonorøse abstraksjoner. Marlow oppdager Aldri Kurtzs virkelige «yrke», men han får inntrykk av at Han på en eller annen måte var knyttet til pressen – enten en «journalist som kunne male» eller en «maler som skrev for avisene».
dette ser ut til å bli bekreftet når En Belgisk journalist dukker opp i Antwerpen etter Kurtz død, og refererer til Ham som sin «kjære kollega» og snuser rundt etter alt han kan bruke som kopi. Marlow fobs ham med bombastisk rapport, som journalisten aksepterer lykkelig nok. For Conrad, implisitt, Er Kurtz løgnaktige veltalenhet bare den typen ting som skruppelløse populære aviser liker å skrive ut.
Hvis Kurtzs «kollega» skulle bli trodd, kunne Dessuten hans særegne gaver også ha funnet utløp i populistisk politikk: «Han ville ha vært en strålende leder av et ekstremt parti.»Hadde Han returnert Til Europa, det vil si, Det samme fakultetet Som gjorde Det Mulig For Kurtz å pålegge sin gale vilje på stammefolkene i Øvre Kongo, kunne ha funnet et bredere publikum.
Politisk hadde Conrad en tendens Til å være til høyre, og Dette bildet Av Kurtz som en ekstremistisk demagog uttrykker en vanlig pessimisme om massedemokrati – i 1899, fortsatt et relativt nytt fenomen. Ikke desto mindre, i lys av de totalitære regimene som oppsto i Italia, Tyskland og Russland etter 1918, Synes Kurtz kombinasjon av uimotståelig karisma med megalomaniacal brutalitet prescient.
disse bekymringene om politisk populisme resonerer også med nyere demokratiske prosesser i USA og STORBRITANNIA, blant annet. Bare Conrads vekt på «veltalenhet» virker nå sjarmerende: som DET amerikanske Presidentvalget i 2016 demonstrerte, er et fravær av retorisk stil ikke noe handikap i arenaen for moderne populistisk debatt.
Rase og imperium
Mørkets Hjerte inneholder en bitter kritikk av imperialismen I Kongo, Som Conrad fordømmer som «grådig og ubarmhjertig dårskap». Tilbakeslaget mot systematisk misbruk og utnyttelse av Kongos urbefolkning kom egentlig ikke i gang før det første tiåret av det 20. århundre, slik at det antiimperialistiske temaet var forut for sin tid, om bare med noen få år. Heller Ikke Conrad har noen tålmodighet med selvtilfreds Europeiske tro om rasemessig overlegenhet.
Heart Of Darkness ser skrekk i Kongos regnskoger. Kreditt: . com
likevel inneholder romanen også representasjoner Av Afrikanere som med rette ville bli beskrevet som rasistiske hvis de ble skrevet i dag. Spesielt Viser Conrad liten interesse for opplevelsen Av Marlows «kannibale» skipskamerater, som kommer over som eksotiske karikaturer. Det er bilder som disse som førte Den Nigerianske forfatteren Chinua Achebe til å fordømme Conrad som En «blodig rasist», i et innflytelsesrik 1977-essay.
et svar på denne kritikken er å argumentere, Som Paul B. Armstrong gjør, at mangelen på mer avrundede Kongolesiske tegn er poenget. Ved å holde Seg Til Marlows begrensede perspektiv, Gir Heart of Darkness en autentisk skildring av hvordan folk ser andre kulturer. Men dette gjør ikke nødvendigvis bildene selv noe mindre støtende.
Hvis Achebe ikke lyktes i Å få Heart of Darkness slått fra kanonen, sørget Han for at akademikere som skrev om romanen ikke lenger kunne ignorere spørsmålet om rase. For Urmila Seshagiri viser Heart Of Darkness at rase ikke er den stabile, vitenskapelige kategorien som mange Viktoriere trodde det var. Denne typen argument skifter debatten i en annen retning, bort fra forfatterens antatte «rasisme», og over på romanens komplekse skildring av rase selv.
Kanskje Fordi Han selv var en fremmed I Storbritannia, hvis første karriere hadde tatt Ham til de fjerneste hjørner av kloden, Synes Conrads romaner og historier ofte mer i tråd med vår globaliserte verden enn noen av hans samtidige. En ③migré ved 16, Opplevde Conrad i høy grad den typen dislokasjon som har blitt en stadig mer typisk moderne tilstand. Det er helt riktig, på flere måter enn en, For Hamid å henspille Til Conrad i en roman om global mobilitet.
paradokset I Heart Of Darkness er at det virker på en gang så usannsynlig og så nødvendig. Det er umulig å ikke bli forbauset, når du tenker på det, at en polsk ex-sjømann, som skrev på sitt tredje språk, noen gang var i stand til å skrive en slik historie om et slikt emne. Og Likevel, På en annen måte, Synes Conrads liv mer bestemt enn de fleste, i mer direkte kontakt med historiens store krefter. Det er fra dette synspunkt At Heart Of Darkness synes nødvendig, selv uunngåelig, produktet av mørke historiske energier, som fortsetter å forme vår moderne verden.
John Attridge, Seniorlærer i engelsk, UNSW
denne artikkelen ble opprinnelig publisert På The Conversation. Les den opprinnelige artikkelen.