De fleste av oss bruker feil ord eller feilspeak fra tid til annen, sier «ekorn» når vi mener «chipmunk», bytter lyder for å uttale «Yew Nork» i stedet for «New York» eller ringer en partner ved et barns navn. Slike slipups er mer enn bare et innfall av menneskelig språk, sier Nazbanou «Bonnie» Nozari, PhD, en kognitiv psykolog og assisterende professor i nevrologi Ved Johns Hopkins University School Of Medicine. De er også verdifulle verktøy for å forstå de normale prosessene i tale.
«Vi har evnen til ikke bare å produsere språk, men å fange våre feil når vi gjør dem. Hvordan oppdager vi disse feilene, bruker rettelser på dem og hindrer dem i å komme opp igjen?»spør hun.
Nozari har som mål å svare på disse spørsmålene som grunnlegger og leder av Det fire år gamle Language Production And Executive Control Lab Ved Johns Hopkins University, hvor hun studerer kognitive prosesser som overvåker og kontrollerer tale. Den kognitive kontrollen av språkproduksjonen er overraskende undervurdert, Sier Nozari. «Mitt håp er at mitt arbeid vil bidra til å returnere språket til de som har mistet det.»
Når tale feiler
en gren Av Nozaris forskning fokuserer på hvordan vi fanger oss selv når vi feiler. Tradisjonelt trodde forskere at hjernemekanismer involvert i å forstå språk (forståelsessystemet) var ansvarlige for å gjenkjenne og korrigere glidene i tungen. Mens Nozari anerkjenner forståelsens rolle i å oppdage talefeil, foreslår hennes arbeid at hjernemekanismer involvert i å generere tale (språkproduksjonssystemet) spiller en nøkkelrolle i prosessen. Hun og hennes kolleger viste svart-hvite tegninger av objekter til personer som led av avasi eller språkvansker etter et slag. Forskerne registrerte om deltakerne kalte objektene feil og i så fall om de fanget og korrigerte sine feil. De fant at hver deltakers evne til å oppdage feil i hans eller hennes tale ble bedre spådd av personens språkproduksjonsferdigheter, i motsetning til hans eller hennes forståelsesevner (Kognitiv Psykologi, Vol. 63, Nr. 1, 2011).
«det er ingen tvil om at en del av selvovervåking skjer gjennom forståelse, men det er interne mekanismer i selve produksjonssystemet som faktisk bidrar til å fange og reparere sine egne feil,» sier hun.
mer nylig utvidet hun og hennes kollega Rick Hanley, ved University Of Essex I England, denne teorien til barn. Forskerteamet testet 5-til 8-åringer med «moving animals» – oppgaven, hvor barna så på tegneserier med ni kjente dyrearter og beskrev hendelsene til eksperimentøren. Eldre barn var bedre enn yngre barn på å fange og korrigere sine egne semantiske feil, for eksempel å kalle en hund en katt.
Nozari, Hanley og deres team målte også modenheten til hvert barns språkproduksjonssystem ved hjelp av en egen bildenavnoppgave som krevde at barnet skulle identifisere objektene i en serie svart-hvite tegninger. Ved å telle barnas semantiske feil (de som er relatert til mening) og fonologiske feil (de som er relatert til lyd), var forskerne i stand til å estimere styrken til hvert barns språkproduksjonssystem ved hjelp av beregningsmodellering. Spesielt viste de at denne styrken var en viktig prediktor for hvor godt barna oppdaget feilene sine i flyttende dyr. Dette funnet speilet Hva Nozari og hennes kolleger fant hos personer med afasi, og legger til støtte for teorien om at språkproduksjonssystemet har sin egen innebygde evne til å fange verbale slipups, hos barn så vel som voksne (Journal of Experimental Child Psychology, Vol. 142, Nr. 1, 2016).
Mer nylig Har nozari ‘ s lab begynt å utforske hva som skjer etter overvåking, spesielt å se på hvordan overvåkingsprosesser kan bidra til å regulere og optimalisere taleproduksjonsprosesser. Så langt tyder deres arbeid på at kognitive kontrollprosesser, som hemmende kontroll, spiller en nøkkelrolle i vår evne til å produsere flytende og (for det meste) feilfritt språk, Sier Nozari.
en ulv i fåreklær
Nozari kan finne øyeblikket hun først ble interessert i talefeil. Etter å ha mottatt en medisinsk grad fra Teheran University Of Medical Sciences i sitt hjemland Iran i 2005, dro hun Til London for å studere Mennesker med Alzheimers sykdom. I en rutinemessig screeningstest for demens ble en av hennes forskningsdeltakere vist et bilde av et sau og bedt om å nevne objektet. Først sa han » ulv.»Han provde igjen:» bratt.»Så,» sove.»
«jeg var fascinert over at disse ikke bare var tilfeldige feil,» husker Nozari. «Ulv» er relatert til » sau «i betydning, «bratt» er relatert i lyd, og «søvn» i både mening og lyd. Jeg ble blåst bort av dette fenomenet, og jeg begynte å lese alt om språk.»
hennes forskning på emnet førte henne til arbeidet med kognitiv psykolog Gary Dell, PhD, Ved University Of Illinois I Urbana-Champaign, som senere ble Hennes PhD mentor. I 2014 begynte hun på Fakultetet Ved Johns Hopkins, hvor hun studerer språkproduksjon hos friske voksne og barn, samt eldre voksne som har språkunderskudd etter et slag.
disse hjerneslag ofrene er motiverende For Nozari som hun studerer overvåking og kontroll prosesser som tillater folk å produsere og forstå språk. Hun håper hennes forskning vil føre til nye måter å gjenopprette språket til de som har mistet det. «En av de mest givende delene av jobben min jobber med deltakere med hjerneskade,» sier hun. «Det er ikke noe mer inspirerende enn å se innsatsen og det harde arbeidet de legger i å gjenvinne tapt funksjon etter et slag.»
Mye Av Nozaris forskning involverer deltakere rekruttert Fra Snyder Center For Afasi Life Enhancement, en afasi støtte og samfunnssenter I Baltimore. I ett prosjekt med disse deltakerne tok hun og hennes kolleger et nytt blikk på hvordan man kunne reteach ord til folk etter et slag. Tradisjonelt læres disse pasientene ord organisert i semantiske temaer-lærer frukt i en økt, dyrenavn i en annen. Men alle av oss, med eller uten afasi, er mer tilbøyelige til å blande ord som ligner på hverandre, Sier Nozari. «Hvis du gjør en slip av tungen, er du mer sannsynlig å forvirre en frukt med en annen frukt enn du er å forvirre en frukt med et dyr.»Nozari forutslo at språkterapi arrangert av semantiske temaer faktisk kunne være mindre effektiv enn terapi som gjenvunnet ord i semantisk urelaterte blokker.
for å teste den ideen, utførte hun og hennes kolleger en liten pilotstudie med to personer som hadde post-stroke avasi. Hver deltok i seks treningsøkter for å relearn objektnavn, med ordene arrangert i semantiske grupper (for eksempel en blokk med fruktnavn) eller i semantisk urelaterte grupper. Mens gruppering av ord etter tema hjalp en deltaker til å huske dem bedre på kort sikt, hadde begge deltakerne bedre langsiktig oppbevaring av ordene de lærte i ikke-relaterte grupper. Nozari og hennes kolleger presenterte resultatene på 2017 årsmøte I Academy Of Aphasia.
funnene kan også ha implikasjoner for andrespråklig utdanning. I en studie som ble forberedt på publisering, lærte Nozari Og tidligere kandidatstudent Bonnie Breining, PhD, og Deres Johns Hopkins-kollega Brenda Rapp, PhD, neurotypiske voksne et kunstig språk. De viste at deltakerne var bedre til å lære nye etiketter for objekter hvis de ble trent i semantisk urelaterte blokker.
Mer nylig, nozari og hennes lab manager Jessa Sahl fullfører en versjon av språkopplæring eksperiment blant Baltimore skolebarn. Sahl lærte 7-og 8-åringer franske ordforrådord, arrangert i relaterte eller ikke-relaterte blokker, i flere uker. Hun besøkte elevene for å teste deres tilbakekalling av ordene tre uker og seks uker senere.
Så langt tyder resultatene på at barn også lærer ord bedre når de læres i ikke-relaterte grupperinger, Sier Nozari.
«det er vanskeligere å lære noe når det presenteres sammen med lignende ting. Noen ganger kan vanskeligheter med å lære være en god ting fordi du legger mer innsats i å lære. Men vanskeligheter er uønsket hvis du ikke kan overvinne det når du lærer.»
Selv om disse funnene er foreløpige, håper Nozari at slik forskning kan peke på måter å forbedre språkinstruksjon, noe som fører til bedre læringsutbytte for både studenter og personer med språkunderskudd.
Bli mentor
Nozaris avtale er i medisinsk skolens nevrologiavdeling, som ikke har et dedikert PhD-program. Selv om hun vanligvis vert en postdoktor og noen ganger co-mentorer hovedfagsstudenter fra institutt for kognitiv vitenskap, de fleste av hennes team omfatter lavere grads studenter og betalte forskningsassistenter, som vanligvis har bachelor-eller mastergrader. Hun betaler disse assistentene med hjelp fra både intern universitetsfinansiering og tilskudd fra kilder som National Science Foundation og National Institutes Of Health.
Nozari omfavner en direkte tilnærming til å hjelpe elevene til å sette tidsfrister og etablere tidsplaner. «Det er ofte vanskelig for unge studenter å få tak i hvordan de skal styre sin tid, mens de fortsatt gjør kvalitetsarbeid,» sier hun.
når det gjelder hennes mentees forskningsinteresser, er hun imidlertid relativt hands off. Hennes studenter og forskningsassistenter ofte forfølge prosjekter av sine egne, så lenge de passer inn i temaet for laboratoriet. «Jeg tror virkelig elevene må velge retning,» sier hun. «Jeg kan gi dem litt hjelp, jeg kan knuse dem, men til slutt må de komme opp med det de vil gjøre, eller de vil ikke ha interesse for forskningen,» sier hun.
mens Det meste Av Nozaris arbeid hittil har fokusert på talespråk, er hun begeistret for de mange mulige retningene hennes forskning kan gå. De siste par årene har Hun samarbeidet med kolleger Som Rapp som har kompetanse på andre språkproduksjonsmodeller, som skriftspråk. Svetlana Pinet, PhD, en postdoktor i laboratoriet, har en bakgrunn som studerer kognitive mekanismer på spill når folk skriver ord i stedet for å snakke dem. «Vår bakgrunn berører alle språkproduksjon, slik at vi alle kan forstå hverandre og bidra,» sier forskningsassistent Chris Hepner. «Men det er en mangfoldig nok gruppe som vi kan bringe forskjellige perspektiver til bordet.»
Fremover håper Nozari at lagets arbeid vil oppmuntre andre psykologer og forskere til å se menneskelig språk i et nytt lys. «Det har noen ganger vært en tendens til å se språk som så spesielt at det på en eller annen måte er koblet fra resten av kognisjonen,» sier hun. «Målet med en rekke psykolingvister, inkludert meg selv, er å plassere språk innenfor det bredere bildet av kognisjon.»
«Laboratoriearbeid» belyser arbeidet psykologer gjør i forskningslaboratorier landsomfattende. For å lese tidligere avdrag, gå til www.apa.org/monitor/digital og søk etter » Lab Arbeid.»